Den stolte eier av... ei strikkabukse!

I dag tidlig ringte det på døra. Det var postmannen. Vi har den samme postmannen som kommer hver dag, og jeg føler litt at jeg nesten kjenner ham. Det gjør jeg selvfølgelig ikke, men jeg blir jo alltid glad når han ringer på døra. Da vet jeg jo at det er pakke i vente! I dag var det tanta mi som sendte meg ei strikkabukse. Mamma strikket den til meg da jeg var litt mindre, kanskje 11-12 år, og jeg husker at jeg elsket den buksa. Etterhvert har diverse kusiner lånt den, men nå er visstnok alle blitt for lange i beina, og jeg fikk den altså tilbake. 13 år senere. Og tenk dere dette: Buksa passer fremdeles!














Dette er strikkabuksa. Er den ikke fin? Jeg gleder meg veldig til vinteren, da skal jeg spasere rundt i Kongens by i denne. Den er litt kort i beina, men det gjør vel ingenting. Kan jo bare ha leggiser over.

Vi har fått et nytt par i oppgangen vår. De har båret og herjet med seng og bord og sekker og kofferter i hele dag. Vi oppførte oss som et gammelt pensjonistpar og fulgte nøye med gjennom supervinduet vårt(som har sånn speilfilm slik at vi ser ut, men ingen ser inn). Gutten snakket norsk og derfor ble vi ekstra interessert, det skal sies det. Er ikke sikkert vi hadde vært så entusiastiske hvis ikke. Vi lurte litt på om vi skulle gå ut i gangen og ønske dem velkommen, men det endte med at jeg bare gikk ut med søpla og kom med et spakt "hei" i stedet. Nuvel.

Imorgen er det første skoledag, jeg er litt spent på hvor mange frisører det er i klassen min.