Prat

Vi tar MGP seriøst her i huset. Det er ingen skam å si at man er fan. Jeg hadde riktignok offisiell boikott noen år her midt på 2000-tallet, men interessen kom tilbake i fjor - heldigvis. Vi er motstandere av semifinaler og lignende tull, men selve finalen iakttar vi med stort alvor. Bildet viser MGP-skjemaet vi fyller ut underveis. Vi stemte selvfølgelig på det beste bidraget, det er mange fordeler ved å være utlending.
Underveis feiret vi kvelden (mgp er verdt å feire selv om man ikke skulle vinne) med en flaske vin (det var vel mer en dunk), og det var nesten som å være ungdom igjen og være på 16. mai-fest. Jeg våknet med hodepine 17. mai - akkurat slik det skal være.
Hurra!

17. mai dro vi til sjømannskirka. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen - 17. mai gjør seg best i Norge. Linus var skuffet over toget, han hadde forventet seg et skikkelig tog, ikke bare en masse mennesker som går i flokk. En is ble fort et akseptert plaster på såret. Vi fikk pølse og vafler som seg hør og bør og jeg overvant det jeg synes er så pinlig med å feire nasjonaldagen her. Det var faktisk en fin dag.

Her er pappa, Linus, Obama og morfar. I den rekkefølgen. Jeg synes særlig Obama og morfar har likheter med sitt egentlige jeg. De bor alle sammen i den røde doktorveska til Linus som han så fint har hengende over skulderen.


Søskenbilde - vi har 1000vis. Selvfølgelig har vi det.